Magazine text for “We’re Going to Meet”
This is the text written for a spread in the exhibition magazine for “Åpent arkiv” at Sorenskriveren, Kabelvåg, Norge and the performance work “We’re Going to Meet (Framing in Three Scenario). This text is in Norwegian.
Left page:
To punkter:
- Et sedvanlig scenario består alltid av objekter hvis mise en scéne og begjær kan forandres
- Jeg gjør meg klar i dette rommet for å treffe deg
Right page:
Altså: Bildeutsnittet er alltids obersvatørens kontrollområde gitt de rammene som omgir det, og det jeg ønsker å gi deg er den type trygghet, at du får være en kikker. Samtidig stanger jeg mot det samme målet ved å være aktøren i møtet vårt. Jeg ‘jobber’ live og utsnittet jeg snakker om er et utstillingsvindu - glass i et utstillingslokale. Jeg er adskilt fra rommet du står i, med andre ord er det ikke et kamera eller en malerbørste som skaper avstanden, for eksempel. Konsekvensen ved dette er tofoldig: paradokset oppstår at du aldri oppnår status som masturberende tilskuer ettersom motivet ikke bare er i regi av seg sjøl, men også fordi det aktive i motivet - menneskekroppen - vil bli sett på. På den måten kan dette kritiseres for å være en selvisk handling, men jeg tenker all kunstaktivitet stiller et liknende krav; innvendingen mister så poenget fra starten av.
[Line break]
Å si at jeg ‘jobber’ blir også unøyaktig, for det er merkelig likt å leve i enhver anna forstand. Her kommer verket: Den strenge regien jeg pålegger i dette tilfellet blir et grep for å avgrense det ‘å leve’, i så fall til ett rom og ordinære handlinger, ettersom jeg ser en viss verdi i hverdagen. Men er det mulig å glemme det å spille en rolle? Å faktisk inntre i en ordinær måte å være på? Tross alt, du ser på meg, at jeg gjør et forsøk på å komme inn i rytmen av handlinger i et rom, uten ‘jobb’ og uten deg tilstede. Uansett utfall tror jeg du forstår det likevel, den verdien jeg prater om som angår det sedvanlige.
I morges våkna jeg og gnagde på tanken om deg. Jeg liker deg egentlig veldig, veldig, veldig, veldig godt. Ikke for å si med en gang at jeg er besatt av tanken om deg, absolutt ikke. For enkelthetens skyld kan jeg tegne et bilde: litt som å ha drops for lenge i munnen, der det på et punkt svir seg inn et grovere lag av farga sukker under spyttet. Så knaser hulrommet når de ruglete flatene treffer hverandre.
[Line break]
Mest av alt er dette egentlig bare en utagering som bunner i at jeg er romantisk av meg (ikke sunt, men ikke nødvendigvis en uting). For jeg er ikke besatt av idealet om deg, men det ville jeg ikke hatt noe imot heller, liksom, siden du er den du er. I det hele tatt er det idealene som vinner fram ved å være romantisk. Idealet om oss på et tidspunkt.
[Line break]
Men det går bra, jeg gjør meg klar. Og snart er jeg der, for å treffes og spy foran føttene dine. Så kan du holde meg oppe eller slå meg så jeg ramler ned igjen. Jeg vender hodet fram og tilbake, grønn i ansiktet, euforisk.